Minnene over store opplevelser er verdt å ta vare på. Nedenfor følger en liste over de hittil 5 største opplevelsene jeg har hatt med en paraglider over hodet i Norge. Å velge ut de 5 beste er ikke lett, da det er mange gode minner å ta av. Det er ikke distansen som alltid er avgjørende for om turen har vært vellykket eller ikke. En tur som falt rett utenfor listen var bare 25 km lang – en helt spesiell tur fra Juvass og Valdresflya over rått terreng i Jotunheimen.

1. plass >> Trysil – Skjåk 210 km – 2008 >> loggboka

Den aller største paraglideropplevelse jeg har hatt. Det sosiale med å fly 170 km sammen med en annen pilot, ta valgene sammen, velge rute. Det utfordrende ved å fly i mye vind, velge raskere ruter over fjernt terreng, presse seg noen kilometer ekstra når forholdene er på kanten, skru seg opp i termikk lavt over bakken, ligge under skygater mil etter mil. Gleden ved å passere først 100 km på rekordtid, passere min gamle pers i Norge på 118 km, passere den gamle rekorden på 153 km, passere 200 km grensen. Opplevelsen av å lande på ei gård hvor man blir invitert inn på kaffe og kaker, bli hentet av den personen som brenner mest for fridistanseflyging i Norge, og ikke minst latteren ved å høre på pappa bli like glad.

På vei innover Imsdalen. Foto: Daniel Bjørkås

———————————————————————————————–

2. plass >> Bismo – Atnasjøen 97 km – 2005 >> loggboka

Vi startet fra Bismo. Jeg var earlybird og startet først. Brukte litt tid til å komme opp mens jeg kjente blikkene fra alle pilotene på start i nakken. Valgte indre rute sammen med med en del andre piloter. Vi ble splittet litt rundt, men holdt oss ganske godt samlet til enden av Finndalen. Her valgte så og si alle en mer nordlig rute. Synes ikke det var den beste idéen og valgte en rute mer til høyre for Dombås. På den måten kunne jeg unngå de store skyene som vokste på Dovre. Brukte lang tid til å komme opp, men fikk etterhvert en fin rute innover Grimsdalen. Forlot Grimsdalen pga av store skyer som presset på i nord. Det dannet seg et teppe av store regnskyer. Bestemte meg for å prøve Rondane. Det ble rett over i 3000 moh og lavt i 2000 moh på slutten. Skrudde termikk i kant med Midtronden og Høgronden, en utrolig opplevelse. Rå natur på alle kanter. Historien ender ved Atnavannet etter jobbing i motvind i dalen. Ble belønnet med lengste tur under Milslukern den dagen og godt fornøyd med innsatsen. Tom S var sivilarbeider og måtte ta den lange henteturen. Glad var jeg for det.

Sjelden utsikt mellom Midt- og Høgronden

———————————————————————————————–

3. plass >> Lindvikskampen – Lora 118 km (112 km dekl.) – 2008 >> loggboka

Rekorder er alltid gøy. Uansett om det er personlig beste eller Norgesrekord, uavhengig av idrett. Rekorder er på mange måter en drivkraft i det jeg driver med. Ikke det at jeg ikke nyter opplevelsene, men det å slå en tidligere rekord eller å klare et mål man har satt gjør at man ofrer litt mer krefter og energi.

Turen fra Lindvikskampen var på en klassisk SØ-dag i Gudbrandsdalen. Vanskelig å komme opp, og treg skuring før det virkelig løsnet litt forbi Frya. Skybasen var aldri høyere 2100 moh denne dagen, men med mange gode og kjente triggere trenger man ikke mer. Det mest spennende var partiet der Slådalsveien faller ned i dalen ved Lesja. Dette er en nordside med skog i le, som normalt ikke er lett å få tak på. Jeg hadde glidd hele veien fra Strykjernet uten det store løftet, bare å maksimere glidetallet. Jeg var spent på om jeg klarte å nå over på andre siden, men skogen på nordsiden slapp svak kveldstermikk halv syv på kvelden slik at jeg klarte å drifte over på lo siden. Fløy videre på hang bort til punktet litt før Lora, og rekorden var i boks. Etter dette falt konsentrasjonen litt bort slik at realiteten var å skli ut høyden til 118 km. Det ble Norgesrekord i deklarert distanse på 112 km. Ny pers i fridistanse i Norge ble det og.

Over Torgeirkampen på vei mot Otta.

———————————————————————————————–

4. plass >> Trysil – Nopikoski, Sverige 140 km – 2008 >> loggboka

Etter den tidligere suksessen med å fly fra Trysil ville jeg og Tom prøve en gang til. Jeg hadde noen samtaler med Jonas Pannangel som var kjent med luftrom i Sverige. Han hjalp til med eventuell klarering og åpning av luftromsbokser. Vi dro til en SØ start på SV vind. Det stod så klart inn fra siden og bakfra. Men vi fikk lurt oss ut og kom oss opp i rotete termikk. Turen gikk østover mot den Svenske grensen. I god medvind ble grensen krysset og vi la oss innover det kuperte Sverige. Skog, tjern og skog. Likt terreng som er perfekt for stabil vindretning og skygateflyging i litt vind. Flyturen var et prosjekt. Ingen hadde fløyet denne ruta før, og fjellaper som vi var, var det rart å legge seg utover flata. Som Piedrahita kan man si. Vi fløy over et skytefelt som var 5 mil bredt. Skog og skogsveier under oss, men ikke noe særlig annet. Turen endte med landing på en skogsvei ved en åpen flekk. Mygg og 1 1/2 times gange til nærmeste hus. Tiden gikk fort dog, hva hvis vi hadde stått på et SV-start og fått startet 1 1/2 time før, hva om skygatene hadde fungert bedre? Hvor langt det kunne ha gått. Vi ble invitert inn på kaffe i den lille grenda vi kom til. Vi pratet om de 20 bjørnene som hang i området. Jeg synes jeg så et spor! Vi fikk haik ut til Nopikoski. Her møtte vi etterhvert Tove og Stein Are som var engler og kjørte hele turen for å hente oss. Vi var ikke tilbake før nærmere 4 på morgenen.

Gående langs skogsveien – på let etter sivilisasjon

———————————————————————————————–

5. plass >> Vågå – Tretten 90 km – 2003 >> loggboka

Første virkelige distanseturen i Norge. Inntil da hadde jeg bare fløyet 25 km i Norge. Fikk en ordentlig god dag fra Vole med forhold hvor man gikk rett i skybas og la seg på tur. En god dytt i ryggen hjalp også på. Husker jeg fløy lavt over kanten og ned i Heidalen sammen med Frode, men termikken i Heidalen var sterk da og. Bort til Espesetra og fort opp igjen. Var skrekkelig lavt ved Harpefoss. Hver gang jeg kjører forbi der nå, ser jeg for meg hvor lavt jeg var. En boble dro meg opp og driftet meg rett ut i dalen. Slik at jeg faktisk krysset over Kvitfjell til slutt. Såga endte på Tretten. Det ble en solid forbedring av persen og faktisk Norges lengste tur i 2003.  Tidene forandrer seg, i dag er jo 90 km dagligdags:) Turen representerer kick-starten for interessen jeg fikk for distanseflyging i Norge. Fra den dagen måtte jeg bare ha mer!

———————————————————————————————–